Den italienske Presidentens Tale til ære for Deres Majesteter Kong Harald V og Dronning Sonja i anledning av statsbesøket i Italia

Deres Majesteter,
Eksellenser,
Mine Damer og Herrer,

det er en særlig glede og stor ære for meg å ønske Deres Majesteter velkommen her i Quirinale-palasset i kveld. Æren og gleden ved å ha Deres Majesteter tilstede her er særlig stor fordi Deres Majesteter har valgt å besøke Italia i samme år som 25-årsjubileet for Deres Majesteter på Norges trone feires. Dette er et betydningsfullt jubileum som jeg vet at hele det norske folket har sterke følelser for.

Nærmere 15 år er gått siden siste gang Deres Majesteter offisielt besøkte Italia. Disse snart femten år har sett store endringer i våre to land og på den internasjonale arena. I disse årene har det gode forholdet mellom Oslo og Roma vokst seg enda sterkere.

Våre forbindelser er utmerkede. Vi er partnere, allierte og venner. Våre folk, institusjoner og samfunn verdsetter de samme verdier og bestreber seg for å fremme frihet, demokrati, solidaritet og fred. Disse verdiene finner sitt klare og tydelige uttrykk i våre grunnlover, noe som i dag mer enn noensinne er nødvendig.

På Eidsvoll i 1814 la Riksforsamlingen et solid og varig grunnlag for en grunnlovsordning som har gitt Deres land en stor evne til å tilpasse seg en internasjonal situasjon i stadig endring. Dette er noe som Norge har klart uten å fravike sin grunnholdning som kommer til uttrykk i utrettelige bestrebelser for å bygge et fritt, rettferdig og inkluderende samfunn. Gjennom historien har Norge stått overfor vanskelige, til tider dramatiske, utfordringer, men takket være sine grunnleggende verdier har landet vært i stand til å møte disse utfordringene fast og fattet og har lykkes i å overvinne dem.

Dere har lagt for dagen et kontinuerlig og målrettet arbeid som Europa og resten av verden ser på med beundring og som i dag fremstår som den mest egnede holdning for å møte de presserende utfordringene man står overfor i dag.

Deres Majesteter, Italia henter sin inspirasjon fra de samme idealene.

Vi står overfor utfordringer av historiske dimensjoner: folkeforflytninger, bekjempelse av barbariske terrorhandlinger, som bare for få dager siden så blindt rammet Europas hjerte og river i stykker deler av Afrika og Midtøsten, bekjempelse av fattigdom og sult, vern av vår planet, som trues av forurensing og av en uhemmet utnyttelse av naturressursene.

Jeg er sikker på at våre land stilt overfor disse utfordringene vil gjøre sitt ytterste for å sikre våre folk den beste og mest mulig rettferdige fremtid. Dette gjelder spesielt vår ungdom som har sett at mange av de trygge rammer foregående generasjoner har tatt for gitt, nå forekommer faretruende svekket.

I en slik situasjon er det påkrevd å kunne gi gjennomtenkte, faste, balanserte og fremfor alt felles svar. Kun ved å stå sammen, kun ved å samle våre krefter og verdsette hverandres særegenheter, vil vi bli i stand til å gjøre konkret og varig fremskritt på disse områder. Vi har den kapasitet og de verktøy som trengs for å klare dette.

Det er også nødvendig at vi aldri unnlater å samordne vårt arbeid ved å styrke og tilpasse vårt svar på de raske endringer som kjennetegner vår tid.

Jeg tenker spesielt på Den nord-atlantiske allianse og Den europeiske union. Selv om Norge ikke er medlem av Den europeiske union, er landets skjebne uløselig knyttet til EUs medlemsland både politisk, økonomisk og sosialt.

Jo sterkere Europa er, jo sterkere vil også Norge og Italia være.

Man skal respektere de valgene som ethvert EU-medlemsland foretar, men Italia er overbevist om at vi ikke kan tillate at fremdriften mot en stadig sterkere integrasjon svekkes. Og vi kan ikke gi etter for den tilsynelatende tiltrekkende, men dog tomme retorikken anvendt av bevegelser som hører fortiden til og som risikerer å lede Europa til oppløsning og sammenbrudd.

Den nord-atlantiske alliansen, på et annet, men utfyllende felt, utgjør den politisk uunnværlige ramme for å garantere for våre lands sikkerhet og for å møte gamle utfordringer og nye trusler mot stabiliteten, demokratiet og freden.

Norske og italienske sivile og militære samarbeider hver dag side om side i Middelhavet, i Midtøsten, i Afghanistan og i andre deler av verden i ulike internasjonale operasjoner. Og det gjør de med kompetanse, omsorg og dyp solidaritet med mennesker som ser sine rettigheter undertrykte eller, enda verre, tråkket på og som rammes av vold, ustabilitet, fattigdom og sult. Alle våre kvinner og menn som tjenestegjør i felt utfører sammen det egentlige arbeid for å beskytte og fremme menneskerettighetene, sivilisert sameksistens og dialog. De er fremfor alt fredsbyggere som hver dag konkret realiserer de prinsipper og verdier som er nedfelt i Erklæringen om De forente nasjoner, en organisasjon der begge våre land er aktive medlemmer og sterke støttespillere.

Vi skal være glade for og stolte av den innsats som våre fartøyer hver dag sammen står for i Middelhavet for å unngå at tusenvis av menneskers liv og håp vil forsvinne for alltid. Denne innsatsen i et hav som ikke engang berører deres egen kyst, men som, med rette, dere likevel føler som deres, er noe som dere kan være spesielt stolte av.

Deres Majesteter,

Nordkapp og Lampedusa er det europeiske kontinentets ytterpunkter, men den tilsynelatende veldige avstand mellom disse steder er i virkeligheten kun av geografisk art. Deres besøk vitner om hvor nære våre folk er og bidrar til å belyse vårt felles verdigrunnlag i tillegg til å understreke hvor viktig og godt samarbeidet mellom Norge og Italia er.

Jeg tenker på de ytterst sterke økonomiske forbindelser vi har, særlig vårt samarbeid innenfor energisektoren, der viktige italienske bedrifter opererer på norsk sokkel, men jeg vil også vise til forsvarsindustrien og det bilaterale forskningssamarbeid i Arktis. Nettopp i disse dager markerer vi 90-årsjubilet for luftskipet Norges polarekspedisjon, som i 1926 ble historiens første luftfartøy som nådde Nordpolen. Viljen, standhaftigheten, oppdagelsestrangen og vitebegjæret som inspirerte de første arktiske ekspedisjoner lever den dag i dag: den italienske base «Dirigibile Italia» på Svalbard, som Det italienske forskningsråd driver, representer Italias fremste forskningssenter i Arktis; der utføres det viktige og nyttige aktiviteter som, takket være de utmerkede forbindelsene med Norge, gir oss mulighet til å forske på fenomener av største betydning og varig aktualitet som klimaforandringer og solaktivitet.

En av de viktigste bestanddeler av de bilaterale forbindelser er vår livlige kulturutveksling. Norge har alltid sett med fascinasjon mot Italia, noe som de litterære verk og livet til store norske forfattere som Henrik Ibsen og Nobelprisvinneren Sigrid Undset vitner om. Italia ser også på norsk kultur med stor interesse: her vil jeg nevne de store klassikere innenfor den figurative kunst som Edvard Munch, hvis utstillinger alltid oppnår en særlig stor suksess, og jeg vil i tillegg minne om den oppmerksomhet vårt land vier norske forfattere, for eksempel Jostein Gaarder som har en trofast og stadig større leserskare i vårt land. Det å ytterligere styrke våre kulturelle forbindelser og den gjensidige kjennskap til hverandres samfunn er et mål vi vil følge - det er jeg sikker på - med økende oppmerksomhet.

Jeg tenker til slutt på den lidenskap som nordmenn og italienere deler for idrett. I sin edleste form kan idretten overskride grenser og forene folk med respekt for de enkeltes ulikheter. Idretten er synonymt med felles mål, toleranse, samarbeid, dialog og gjensidig forståelse mellom folk.

Deres Majesteter,

jeg vil gjerne avslutte denne talen med å sitere FNs første Generalsekretær, nordmannen Trygve Lie, som ble kalt til å utføre denne ansvarsfulle gjerning i en spesielt vanskelig tid ved slutten av den opprivende andre verdenskrig. I 1950, i brevet til Generalforsamlingen "Twenty-Year Program for Achieving Peace Through the United Nations" skrev han: "The world can never accept the thesis of despair - the thesis of irrevocable and irreconcilable conflict", postulatet om det som vi i dag ville kalle for sivilisasjonenes sammenstøt.

De ordene falt for mer enn 65 år siden i en situasjon som var svært annerledes enn den vi har i dag. Men disse ordene, som historien har vist oss, bevarer hele sin betydning, sin styrke og først og fremst sitt budskap om håp. Jeg er sikker på at våre land fremdeles i dag fullt ut kan kjenne seg igjen i dette og vil fortsette å arbeide både bilateralt og multilateralt slik at postulatet om fortvilelse, konflikt og frykt aldri skal overvinne den optimisme som fornuft, toleranse og dialog innbyr til.

Med disse betraktninger vil jeg be alle om å utbringe en skål for det norske og det italienske folk, for Deres Majesteters personlige velferd og for vennskapet mellom Norge og Italia.